It's only when we truly know and understand that we have a limited time on earth — and that we have no way of knowing when our time is up — that we will begin to live each day to the fullest, as if it was the only one we had..

Puh.. Dette må jo kunne kalles en treningsøkt! Jeg har ryddet, sortert, vasket, skrubbet, tatt oppvasken, pakket.. You know, alt som er kjedelig men nødvendig..

Jeg tok et avbrekk i ryddinga i kveld da naboen så meg gjennom vinduet og inviterte meg bort for en prat. Vi satt ute i hagen og pratet om alt mulig til sent på kveld.. Jeg fikk høre historien om hvordan hun og mannen hennes hadde truffet hverandre. De hadde blitt kjærester allerede da hun var 11 år gammel, han to år eldre. Da han ble sendt i militæret mistet de gradvis kontakten og vokste fra hverandre. De flyttet til ulike byer, giftet seg på hver sin kant(samme år), fikk barn (på samme tid) og skilte seg (samme år!!). De hadde ingen kontakt under den tiden og visste ikke at livene deres så så like ut. Et par år senere møttes de av en ren tilfeldighet igjen etter alle år og følte det samme som de hadde gjort over 20 år tidligere. De giftet seg og fikk 19 fantastiske år sammen før han døde av et hjerteinfarkt for snart to uker siden..

Det har ikke gått helt opp for meg enda.. Jeg tar meg selv fortsatt i å stikke hodet ut vinduet for å se om han sitter der. I tre år har jeg vært vant til å se han stort sett hver eneste dag. Han satt alltid ved vinduet sitt og vinket når jeg gikk til bussen. Senest et par dager før han døde var jeg borte hos de og slo av en prat. Den ene dagen var han så levende, den neste så var han plutselig ikke der lenger. Helt uten forvarsel..

Det var utrolig fint å se hvordan hun likevel kunne fokusere på alt det fine som hadde vært. Hvor takknemmelig hun var for livet som de hadde hatt sammen og for tilfeldighetene som hadde førte til at livet førte de to sammen til slutt..

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*